Hildebrandt Snøsen satt på den havarerte snørfreseren og stirret ned i snøen. Der lå blikkeska med presidentens skilue. Hva i huleste gjorde presidentens gamle skilue her? Han håpet at pappa kom snart. Dette ble rent for mye.
Bært! Bært! Glade bilhornfløyt gjallet over det beskjedne hyttetunet, og Oppegårdfamilien tumlet ut av den giktbrudne Nissaen sin, stive og støle etter den lange bilturen. – Hei Hildebrandt, kauket Triangelspillersken og kastet seg om halsen på ham sånn at de begge havnet i snøfonna. – Nå får du ta det litt pent da, Kathrine. Bamzen hjalp ungdommene på føttene igjen. – Ja, god dag, Hildebrandt. Du har jobbet hardt, ser jeg, sa han og så seg fornøyd rundt. – Men du rakk kanskje ikke å tenne opp i peisen denne gangen?
Hildebrandt svarte ikke, men børstet av seg snøen og pekte ned på den skamferte blikkeska med presidentens falmede skilue. Oppegårdene flokket seg rundt ham og fulgte den møkkete pekefingeren med blikket. Etter et sekunds stillhet brøt det ut en kakofoni av spørsmål og utbrudd fra den snakkesalige familien. Selv den avbalanserte storebroren, Trolldeigfantomet, blandet seg inn:
- Uansett hva dere sier, den blikkboksen er PERFEKT til oppbevaring av materialene mine! Han hadde gått over til å si ”materialer” i stedet for trolldeig, av taktiske grunner. Det var ikke mange av kompisene hans i avgangsklassen på videregående som delte hobbyen hans, for å si det pent.
Mens de sto der og kaklet, opptatt med det store mysteriet, parkerte et digert beist av en Hummer rett bak Oppgårdfamiliens bil. Fonja og Gørrisen steg ut og nærmet seg gruppen forsiktig. Det var Hildebrandt som la merke til nykommerne først. – Onkel Gørra, utbrøt han overrasket.
Kortesjen fra slottet hadde nettopp passert Sundvollen ved Tyrifjorden. I første bil hadde presidentens sterkt overvektige sønn Martin Ludvik klart å få liv i pappan sin. Presidenten hadde sovnet med det samme han hadde satt seg inn i bilen. Det hadde blitt et par glass med kirsebærvin for mye i går kveld. – Pappa! Hør etter – vær så snill! Det er viktig! Presidenten skuttet seg og så på sønnen sin med halvlukkede øyne. – Det var da voldsom til mas da. Jeg HAR jo kjøpt telefon og abonnement, som du ba meg om. Hvor er telefonen, forresten? Han klappet seg slapt på lommene.
Martin Ludvik telte til ti. – Det gjelder ikke mobbil, pappa. Det gjelder mamma! Hør på meg nå da!
