Litt lengre opp i Stikkelsbærdalen, nærmere bestemt på Stikkelsbærdalen Spa, satt palassreporter Totenschläger og hygget seg med et iskaldt glass hvitvin av beste sort. Den unge jyplingen Melheim hadde nettopp rapportert at kortesjen rullet ut fra palasset, og at alle var med. Til og med den opprørske danske presidentdattera Banjo. Han hadde så vidt fått et glimt av henne i da hun satte seg inn i bilen sammen den norske presidentens svigerdatter Benthe Arild. De hadde det visst morsomt sammen, og Banjos beryktede latterhyl var det flere som hadde lagt merke til. Men Melheim glemte å fortelle at en fortropp allerede hadde kjørt ut gjennom slottsporten i høy fart.
Totenschläger smilte fornøyd og strøk seg over det velpleide skjegget. – No vert det påske, gut, sa han til seg selv med barndommens vestlandsdialekt.
Hjemme hos familien Snøsen hersket det en irritert stemning. Fru Snøsen hadde råkjørt ned til bygdesenteret og rukket avtalen hos fotdama i siste liten, mens Waldemar ikke fikk start på den gamle Landroveren. Etter mye strev harket motoren seg i gang og han svingte ut på fylkesvegen i retning Stikkelsbærdalen for å sjekke hva som plaget guttungen. Der måtte han bråstoppe for å unngå kollisjon med en Hummer som passerte med høy fart, og Landroveren hostet sørgmodig før den sluknet helt. Waldemar sendte noen fjellfriske gloser etter råkjøreren som allerede var forsvunnet bak en sky av snøfokk.
Inne i Hummeren holdt presidentfrua seg krampaktig fast i døra med begge hendene mens Gørrisen ga gass gjennom en høyresving. – Å jeg er så lei av hele dette skuespillet, utbrøt hun mens den hjelmaktige frisyren dirret.
- Vi har ikke noe valg, Fonja. Vi må komme først! Fonja stirret ut i det utgjestmilde landskapet som suste forbi og sukket tungt og inderlig.
