Jeg hadde mistet nøklene i skogen, ved den lille tjønna. Jeg oppdaget det ikke før vi var kommet hjem, men bare måtte finne dem. - Det er for mørkt, sa kona. – Neida, sa jeg og la vei de to kilometrene innover den smale stien.
Kona hadde rett. Det var en mørk kveld, og helt stille, bare litt svak rasling i løvverket. Jeg plystret en munter melodi, men følte meg egentlig ikke så høy i hatten. Ikke at jeg er mørkredd, men…
Der blinket i det i vann, jeg var fremme. Etter litt leting rundt rasteplassen fant jeg nøklene og reiste meg halvveis opp, men ble stoppet av en fossende lyd fra tjønna. Som i et mareritt så jeg en diger skikkelse heve seg opp av vannet, og sakte bevege seg i min retning. Jeg krøp forskrekket sammen og gjorde meg så liten jeg kunne.
Vesenet pustet og peste mens vannet drev, og nå kunne jeg skimte konturene av en kvinne. En jernkvinne med siv i håret, siv rundt halsen og Siv overalt. Siv som klamret seg fast og truet å trekke henne under, men hun slet seg løs og skarret fornøyd mens hun stadig kom nærmere. Det var et skremmende syn, jeg ropte nesten av lettelse når kvinnen forandret retning mot Høire og forsvant med tunge, skurklende skritt inn i skogen, med Siv fremdeles på slep.
- Men jeg VIL bli statsminister, var det siste jeg hørte før stillheten igjen senket seg over tjernet og skogen.
Jeg ventet lenge før jeg våget meg fram. Da jeg hadde gått i noen minutter hørte jeg en ugle tute rett over hodet. Jeg kvakk til og så opp, og der satt en strigidae janus resignertus, som tydeligvis hadde startet sin nattlige jakt. Brått stupte den, vingene strøk nesten over ansiket mitt. I et kort øyeblikk følte jeg meg nesten ansikt til ansikt med en forlengst avgått utenriksminister, før uglen lydløst ble borte på veg inn mot sentrum og partipolitikkens krattskog.
)
