Stjordal1

Jeg har mottatt dette kjedebrevet av Lilly Craft.  Selv om jeg “hater” kjedebrev og konsekvent bryter kjeden hvis jeg blir forsøkt koblet på, gjør jeg et unntak denne gangen.   Det skyldes vel en slags syltynn vgb-lojalitet, antakelig.  Takk for utmerkelsen!  Den varmet.

Med denne Award’en følger det også en utfordring:

1. Kopier Award’en på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, helst i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg Award’en.
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender Award’en videre til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om Award’en.

Så var det punkt 3, altså de sju interessante faktaene om undertegnede:

1.  Jeg er fra Trondheim, men har bodd i Stjørdal siden 1970, gift, voksne barn, tre barnebarn, er også bestefar til en hund, noe som i allefall burde være interessant.

2.  Jobbet med salg hele livet, inkludert annonseutforming og layout i Stjørdalens Blad.  Selvlært, som alle sikkert forstår.  Men interessant? Neppe.

3.  Spilt dansemusikk fra 15-årsalderen i utallige sammensetninger, inkl. Bodega Band og studentrevy (1963)  men fra 1973 ble jeg ned i den fabelaktige Odd Håve sitt orkerster her på Stjørdal.  Dansemusikk, revy- og teatermusikk, visekomp, jazz osv osv.  Som et slags høydepunkt kan nevnes at bandet hadde Monica Zetterlund om gjestesolist i den lokale jazzklubben.  En nerveslitende opplevelse.

4.  Jeg driver litt med amatørfilming og fotografering, inklusive redigering.  I gamle dager jobbet jeg litt med framkalling og kopiering.

5.  Jeg er en typisk skrivebordskuffskribent.  Inspirasjonen kommer i klumper.  Det ligger en del klumper og slenger, men de vil visst ikke opp enda.

6.  Laget min første hjemmeside i 1998.  Den het Oppslagstavla og skulle være et møtested for slekta. Her skulle vi utveksle familiære nyheter og påfunn, samt gi hverandre innsyn i hverandres bilder.  Det eneste problemet var at ingen i slekta var på nett.   I ettertid innser jeg at det var en tabbe å legge bort dette påfunnet:-) Jeg har forresten vært på nett siden 1995, og det ble jubel i familien da jeg fant ut hvordan jeg skulle slå av lyden på det hysterisk gurglende modemet.

7.  Jeg ble en helstøpt samfunns-snylter høsten 2007.  Da snek jeg meg ut arbeidslivets bakdør og ble AFPist, og sitter her med et fornøyd flir om munnen….

Jeg har hatt mange bekjente og kreative bloggebekjentskap, men det tynnes i rekkene.  Det er i alle fall en som kan plages, nemlig sjalle.  Jeg har mine tvil om han er med på dette, men gjør et forsøk.

Sjalle!  Du er hermed utfordret!

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste yngre konsertgjengere er sikkert fortrolige med begrepet stagediving. (Scenestup).  I korthet går stagediving ut på at artisten i yr glede over sin egen prestasjon kaster seg ut fra scenekanten og ned til fansen.  Fansen står klar og fanger opp artisten i utstrakte armer.  Hvor det blir av artisten etterpå vet jeg ikke, men mest sannsynlig blir han revet i fillebiter av glupske souvernirjegere.

Det var det trønderske puddelorkesteret Stage Dolls som startet dette, og de første gangene gikk det ikke så bra. Stupingen (the dive) kom helt overraskende på fansen, som forkrekket rygget unna da helten kom susende gjennom lufta.  Hjernerystelse og benbrudd ble resultatet.  Etter hvert gikk det bedre og enkelte ble så overmodige at de stupte med instrumentene sine også.  Da gikk det verst utover fansen, med flerrede kinn og utslåtte øyne osv. som resultet.

‘

Den som hittil har begått det mest spektakulære scenestupet med instrument er den populære svenske hakkespett-trekkspilleren Roland Cedermark.  Da han i et anfall av overmot tok springfart og kastet seg ut gikk det helt galt. Fansen sprang for livet og Roland måtte kjøpe seg nytt trekkspill, nytt gebiss pluss at en del andre kroppdelser måtte repareres.

En annen gang kommer det kanskje andre forklaringer fra musikkens verden.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….men for all del MAT meg.

Den skabbete kjøteren hadde for gud vet vilken gang satt seg ned i smuget mellom kebabsjappa og pizzasjappa i Plakaen og inntatt sin meste bedene positur.   Alt han ønsket seg var en eier som brydde seg litt om ham.  Han var så inderlig LEI av å være en herreløs og skabbet kjøter.

Neste gang kommer det kanskje et spennende innlegg om en gullfisk!

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

Det store juletreet var flyttet inn i treningssalen, og de ansattes juletrefest var i full gang. Det krydde av unger som sprang hit og dit med frydefulle rop. Johnny satt i siderommet, og skulle være julenisse, av alle ting. Han skjønte ikke at han hadde gått med på det selv heller. Julenisse! Han måtte nesten flire.

Nå var det gang rundt juletreet og lyden av ”Enebærbusk-busk” nådde inn til den ventende julenissen. En av de yngste terapeutene hjalp ham på med utstyret, og bandt en solid pute foran på den innhule skikkelsen. Maska var en gammel pappmodell med pålimt kreppapirlue. Pappen hadde begynt å smuldre, det klødde i nesa, og Johnny merket at et av hans ”berømte” nys var underveis. - Nå er det din tur, sa terapeuten og rakte ham striesekken med godteposene. Johnny svettet allerede og måtte knipe seg kraftig i nesa gjennom pappmaska for å undertrykke et nys.

Så ble døra inn til treningssalen slått opp på vidt gap og nissen Johnny gikk inn. Det ble helt stille i rommet et øyeblikk, men så var en liten tass som ropte Nissen! Nissen! Dermed stormet hele skokken fram og begynte å mase etter gaver. De dro ham i den tynne nissefrakken, ropte og lo. I det samme første pose skulle deles ut til ei lita, bekjeden jente på fire-fem år, eksploderte hele nissen i et voldsomt nys, og Johnny merket at maska ble fylt opp med snørr og sikkel på innsida. Den lille jenta rygget skrekkslagen tilbake og sprang illskrikende til mamma, mens de andre ungene lo og skrålte: Nysenisse! Nysenisse!

Johhny var nå helt blindet av svette, tårer og snørr bak maska, men gjenopptok tappert gaveutdelingsjobben. Det gikk egentlig veldig greit. De fremmelige ungene grafset til seg posene selv.

.

Imens merket Johnny at et nytt nys i mesterklassen var klar til detonering, og der braket det løs. Den skrøpelige maska bulte av lufttrykket, og denne gangen piplet go’sakene ut av alle kroppsåpningene i maska.  Dette uappetittlige synet fikk selv de mest forherdede jævelungene til å rygge tilbake.

Den unge terapeuten kom til unnsetning. - Nå må nissen videre, sa hun til de nærmeste og geleidet Johnny ut av salen. I det samme døra gled igjen skrallet tidenes kraftigste nissenys inn i salen til allmenn jubel.

.

Utdrag fra en aldri avsluttet serie om Helga og Johnny

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 44 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

‘

Håvar var blitt gift, utrolig nok.  Det var ikke noe til ekteskap, kjærringa var både sur og uinteressert, men det gikk da på et vis.

Så var det en dag Håvar hadde vært i byen og var på veg hjem med toget.  I kupeen satt det en fyr med dårlig kontroll på tarmgassene, så Håvar måtte ha frisk luft.  Etter mye strev fikk han opp vinduet, og strakk seg så langt ut han maktet mens han inhalerte både dypt og inderlig.  Desverre strakk han seg litt for langt, og hodet smalt rett inn i en stolpe, som Jernbaneverket hadde satt opp rent midlertidig – for 15 år siden.

Håvar ble slengt inn i kupeen med en skikkelig piruett og landet på fanget til fyren med den dårlige kontrollen.  Blodet sprutet og fisefyren ble skikkelig forbannet, utsølt som han ble.  Håvar fant seg et speil og skjønte fort at han ikke kunne dra hjem til kjerringa sånn.  Hele ansiktet var omplassert, vridd på en måte, både gult og blått i tillegg til alt blodet, selvfølgelig.

På veg hjem fra stasjonen gikk han innom slakterbutikken.  Her fikk han seg et grisehode helt gratis.  Dette tredde han på seg før han gikk inn i stua til kona.  Kona gløttet surt opp og bemerket:  – Jeg ser du har klipt deg.

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mitt bidrag til jojjas Julekalender 2009

Det hadde snødd og regnet, det hadde frosset på og det hadde blåst. I går la tåka seg som et ullteppe over Stjørdal og Trondheim Lufthavn Værnes. Det hadde vært utnaturlig stille, nesten ingen fly kom og gikk. Ikke greit for passasjerene, men veldig greit for Hæsnissen, som likte den nye stillheten. Tåke var altså greit, snø, kulde og vind var også greit, men ikke regn.

Hærsnissen vantrivdes i regn. For det første likte han ikke å bli blaut, og for det andre følte han seg utrygg og synlig. Særlig når han var ute i trafikken og billysene feide over ham. Da glinset han i konturene, mente han.  For å gardere seg mot regnet når det var på sitt verste hadde han ”skaffet” seg en kjeldress, størrelse 2 år, av typen Parktantens Drøm. Den hadde aldri blitt usynlig av en eller annen grunn, men han brukte den bare i nødsfall og når det ikke var så mye folk ute.

Han gløtter ut på det trøstesløse været. Nå plasker det ned! Han må ut en tur hver dag, føler han, så han tar sjansen. Han trekker på seg Parktantens Drøm og kommer seg opp av kjelleren, og trekker hetta godt over hodet. Det surkler og skvetter under cherroxene der han rusler bortover Innherredsvegen, som i gamle dager også bar navnet Riksveg 50. Hvor skal han legge turen? Han kommer på at han trenger en lyspære til den lille pappstjerna han bruker å henge opp under kjellertaket på lillejulaften. Han bestemmer seg for å avlegge Wico, Stjørdals ukronede belysningskonge et besøk.

Nissen går gjennom boligkomplekset Meieritunet og videre oppover mot Kirkevegen og gjennom den øverste undergangen under E14. Wico har pyntet fasaden til jul, det er riktig koselig syns Hærsnissen, der han runder hjørnet mot bakgården. Bakdøra står åpen og han hører Wico’s stemme innenfra. Wico kan alt om belysning, og nå holder han et foredrag om siste nytt i baderomsbelysning for et eldre ektepar. Hærsnissen gløtter inn. Han ser at de nikker og er imponert. Han finner en passende pære og får den i sikkerhet bak glidelåsen. Regnet har gitt seg litt, men han er glad for at han har kjeldressen på seg for en gangs skyld.

På tilbakevegen passerer han en lekepark, og her skjer det han frykter aller mest. En voksenperson – en kvinne i førtiårsalderen – kommer løpende ut grinda og rett mot ham. Han setter opp farten, men det hjelper ikke. På 1-2-3 har hun innhentet ham og løfter ham opp.

- Du må da ikke stikke av, Johan-Arnt, sier hun småskjennende, mens hun snur ham rundt i armene sine og stirrer inn i ei tom hette. Hun blir stående helt stiv en lang stund, hun ser og ser, men ser bare merklappen bakerst i hetta. Hærnissen syns det blir pinlig, så han føler at han må si noe.
- Hei, sier han med tynn røst. Da siger voksenpersonen sammen som en tomsekk, likblek i ansiktet. Hærsnissen havner ved siden av henne på midt på den isete vegen. Han kommer seg på bena, og blir stående å se på henne et øyeblikk. Hun puster ujevnt, så har nok besvimt, tenker han, mens han kontrollerer at lyspæra er like hel.

- Elsa! ELSA! Johan-Arnt er da på huskedissa han! Så kommer det flere utrop og raske føtter er på vei ut grinda. Men da har Hærsnissen allerede kommet seg i sikkerhet bak neste hushjørne. Der vrenger han av seg kjeledressen og blir helt usynlig igjen,  nå som luke 17 endelig er åpnet.

Lykke til med innspurten!

Dette er et omarbeidet kapittel i serien om Hærsnissen.  Tegningene i serien er laget av min tidligere kollega i Stjørdalens Blad, Sissel Nesbø.

Litt info om nissen:

Hærsnissen er som nevnt en usynlig fjøsnisse, synlig kun for andre nisser, dyr og rumenske trekkspilltiggere, høyde ca 80 cm, alder ca 250 år.

Historien kom rekandes på ei fjøl i november 2007, like etter at jeg ble pensjonist.  Om den ble skrevet i desperasjon vet jeg ikke, men den havnet i alle fall på Lesernes VG i mange uker som en nedtellingshistorie. Stjørdalens Blad kjøpte serien og publiserte den både i nettavisa og i papiravisa.  Siden jula 2007 har ingen verken hørt eller sett noe til akkurat denne nissen….   Jeg har selvsagt spekulert på en oppfølger ettersom jeg fikk en viss godhet for denne merkelige framtoningen.  Vi får se.  Hvis du er interssert i å titte på historien, starter den her:

http://stjordal1.vgb.no/2007/11/29/26-dager-igjen-til-jul-det-handler-om-en-fjosnisse-i-stjordal/

Vurdert til: av 101 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er gøy med dialekter, og alle har sin sjarm.  Jeg vet at mange syns trøndersk er en klovnedialekt, at andre syns nordmørsk er grusomt og at enkelte syns at vossamål er fullstendig uforståelig.  Når det gjelder Per Sundnes er det bare en ting å si:  Han har satt bodødialekten ettertrykkelig på kartet.  Jeg husker tilbake til den tiden han satt sammen Anne Lindmo i NRK-programmet Store Studio.  Hvem der dette, tenkte jeg.  For en type, tenkte jeg videre.  Og det var ikke bare positive tanker.  Men etterhvert har jeg altså vennet meg til både brekingen, dialekten og den totalt betingelsesløse selvopptattheten.   Dessuten skal han ha kredit for å ha sparket Alexander Rybak fram i lyset, til rette tid.  Det er nesten sånn at man gleder seg til neste års finale…  med eller uten Synnøve som kommentator;-)

Bildet kommer fra TV2

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei. Jeg heter Kjøttbein, og er en hund av ukjent opprinnelse,  såkalt blandingshund.  Jeg jobber som skipshund på ei ferge på trøndelagskysten.  Det går stort sett bra, man har jo sine triks og knep.  Men det er noe som irriterer meg noe voldsomt, og det er alt dette maset om “dekk”.  Jeg får jo nesten ikke gjort noe annet enn å sette meg.

Forleden hevnet jeg meg. En lekker liten sak, puddeltispe (sikle sikle) hadde forvillet seg inn på mine enemerker, og dermed laget jeg meg min egen kommando: Bedekk bedekk!  Kort sagt så fulgte jeg min indre kommando, og tispa neide så fint etterpå.  En av mine fineste dager hittil, faktisk.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Takk Jagland.

Det er ikke ofte at jeg sender varme tanker i den retningen.  Fomlete, keitete Jagland med sin mangelfulle engelskuttale osv. Men likevel: Takk skal du ha.  Det du ikke har i stil, tar du igjen i innhold, i alle fall av og til.

Og jaggu skaffet du oss førjulstidas varmeste timer, glitrende taler, et fantastisk publikumsoppbud av entusisastiske demokratiforkjempere, og en hårreisende flott Nobelkonsert.

Takk.

(Jeg vet selvsagt at komiteen består av flere medlemmer, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at DU tok det krevende standpunktet, og fikk med deg resten av komiteen…)

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende