Stjordal1

På palasset hadde stemningen steget mange hakk de siste timene. Den blå, falmede skilua hadde dukket opp igjen. En nyansatt kammerjomfru hadde ved en feiltakelse kastet den i dunken for restavfall for to dager siden, og deretter reist hjem til Svolvær på påskeferie. Det var først etter at hun kom hjem hun forsto hva hun haddde gjort. Medienorge nærmest kokte over av nyheter om den forsvunne skilua. Hun kunne ikke i sin villeste fantasi drømme om at presidenten ønsket å ta vare på den lørva, som hun sa til mamman og pappan sin. Hun skyndte seg å ringe til oldfruen og i løpet av noen timer hadde alle palassets søppeldunker blitt endevendt.

Lua ble funnet mellom to flatklemte kartonger som hadde inneholdt flasker med dansk kirsebærvin, og lua var like fin, eller i alle fall ikke noe verre enn før. Fanejunker Gørrisen hadde tatt den mellom pekefingeren og tommeltotten og lagt den på et sølvbrett. På sin vanlige lydløse måte hadde glidd gjennom rommene og overlevert den til presidenten med et mikroskopisk smil og et litt større bukk.

Presidenten var opptatt med bruksanvisningen for sin nye mobiltelefon, en HTC HD2, og hadde gløttet som snarest opp på fanejunkeren. Først etter en stund etter at Gørrisen hadde gått, ble han oppmerksom på skilua. Da ble han så glad at han rundkysset både mobilen og lua.

Nå var pakkingen til påsketuren i full gang. Det summet av glad aktivitet i det ærverdige palasset øverst i paradegata.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det smekre jetflyet nærmet seg Norge. Snart kunne den danske presidentdatteren Banjo se Oslofjorden langt der nede – som et sølvskimrende smykke. Hun bannet inni seg. Helvetes påske, helvetes påfunn. Alt var helvetes. Aller mest grudde hun seg til det helvetes idiotiske tøyserennet påskeaften. Hun spekulerte på hvordan hun skulle lure seg unna. Hun hadde hatt et par samtaler med Benthe Arild, den norske presidentens svigerdatter, i forrige uke. Benthe var det eneste lyspunktet i den trøtte familien, syntes hun. Kanskje de kunne finne på noe sprøtt? Som ville sette fart i både den danske og norske presidenten? Benthe hadde lovet å møte henne på Kjeller. Først skulle de hilse på presidenten i presidentpalasset, og deretter bli med kortesjen helt til det helvetes fjellet.

Hvis ikke… Banjo smilte for første gang på hele turen.

Flyet, en Hawker 800, gjorde en elegant sving, og startet på innflyvningen til den halvmilitære flyplassen på Kjeller. Etter et par minutter tok det bakken uten så mye som en liten rystelse engang, og taxet mot den lille terminalbygningen. Banjo tittet ut. Der sto Benthe Arild, sortkledd som alltid! Benthe var ivrig satanist og dette gjenspeilte seg både i oppførsel og klesvalg. Banjo måtte flire. Svigerdattera fra helvete!

Vurdert til: av 42 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En sliten Nissan stasjonsvogn peste seg oppover dalen. Inne i bilen var det god stemning. Nyhetene som hver halvtime berettet om presidentens lueproblemer gjorde ikke noe særlig inntrykk. Petra klappet Bamzen på armen: – Du har i allefall ikke problemer med luene dine, sa hun smilende. – Nei, det har du rett i. Etter at jeg gikk over til ørevarmere med FM-radio har ikke luebudsjettet vært noe problem. Han humret fornøyd og sendte slappe lyseblå stråler mot den skitne frontruta.

Pling!

Lyden kom fra baksetet. Det var Triangelspillersken som i god Nytt på nytt-maner plinget hver gang noen i familien kom med en positiv ytring. – Dere er så kule, utbrøt hun og flirte.

Storbroren som gikk under navnet Trolldeigfantomet sa ingen ting. Han lurte på hvordan han skulle lure seg unna for å få inspirasjon til nye figurer. Det var ikke så lett med en såpass inkluderende familie. De var rundt ham hele tiden! Trolldeighobbien hadde faktisk vært et tema mens de pakket bilen. – MÅ du ha med trolldeigkofferten din, hadde de andre spurt. Også noe å spørre om!

Han merket at han ble litt provosert der han satt. Enda var det fem mil igjen til hytta. Han håpet inderlig at Waldemar Snøsen hadde måket fram hytta og lagt godt i ovnen. Ellers ville det ta lang tid før trolldeigen ble noe særlig grei å jobbe med. En bekymret rynke viste seg i det unge ansiktet.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Palassreporter Totenschläger fra det populære og høyt respekterte billedbladet SeNåHer slengte tabloidavisa irritert fra seg, men angret seg med en gang. Han la den omhyggelig sammen og plasserte den parallelt med bordkanten og strøk seg trett over pannen. Det innbydende landskapet utenfor Stikkelsbærdalen Spa fristet nok mange, men ikke ham.

Selv om det bare var onsdag hadde det allerede kommet noen påskegjester. Skiheisen gikk for fullt. Totenschläger hadde ikke tenkt seg på skitur. Han trivdes best innendørs, og i disse komfortable omgivelsene kunne han godt være noen dager. Han hadde sovet så dårlig i det siste, det var det samme marerittet som hjemsøkte ham: Presidentens skilue kom farende gjennom lufta i hans retning som en lavtflygende UFO. Med et nødskrik klarte han å dukke før den smalt i veggen og forandret seg til en klyse av dansk kirsebærvin som sèg nedover de røffe tømmerveggene.
Palassreporteren skuttet seg og tok fram HTC’en og ringte til unge Melheim for å sjekke om det var noe hold i katastrofeoppslaget i VEGEN.

VER2

I neste del vil vi treffe en familie fra Oppegård, i sannhet en broket forsamling. De er på vei opp til påskefjellet, selvfølgelig.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den danske presidentens nest yngste datter Banjo kommer til Stikkelsbærdalen! Det populære og høyt respekterte kjendisbladet SeNåHer har allerede booket seg inn på den nærmeste setra, mens palassreporter Totenschläger er å finne på det splitter nye Stikkelsbærdalen Spa & Sånt.

Jeg er klar over at dette er i korteste laget, men her er det jeg som bestemmer.
Hvis du vil lese første del av dette ulidelig spennende dramaet må du klikke deg inn på profilen min!!
Og i morgen kommer det enda mer!

Vurdert til: av 4 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er stille i de store rommene i øverste etasje i palasset.  Hvis man hører nøye etter kan man såvidt merke lyden av by.  Plutselig smeller dobbeltdøra inn til kontoret opp med et brak.  Det gir gjenlyd i parkett og gipsstukkatur.

- Fonja!  FONJA!!  Presidentens vanligvis så sørgmodige stemme går opp i fistel, og ekkoet ruller i korridorene.  På balkongen flakser forskremte duer opp og bort i sikkerhet.

- FONJA!!!  Hvor ER  skilua hen?  Jeg  så den jo senest i går!!

Fanejunker Gørilsen har som vanlig kommet lydløst inn i rommet og står plutselig rett bak sjefen og kremter diskret, med det resultat at presidenten synker sjokkert sammen.  Gørilsen går rundt den sammensunkne skikkelsen og rekker stumt fra seg den etterlengtede blå Kleivalua.

Presidenten griper den begjærlig og setter den med en vant bevegelse på hodet med en gang, samtidig som han kommer seg opp på beina igjen og retter ryggen. Han ser litt pussig ut med aftenantrekk og falmet kleivalue, men det bryr han seg ikke om.  Tvert i mot.

- Fonja!  FONJA!!  Gørra har funnet den!  La oss feire med et lite glass Kir!

En halvtime senere forsvant skilua.  Igjen!

Dette er en reprise som har gått i reprise flere ganger.  Har man skrivesperre så HAR man skrivesperre.  I morgen kom del 2, også det  en reprise!!

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det går varmende følelser gjennom en gammel skrott når barnebarnet på to sitter på do og blar interessert i Inge Grødums årskalvalkade fra 1983. Inge Grødum er en av landets fremste avistegnere, og har gledet mange av våre toalettbesøkende gjennom åra. På første side av nevnte publikasjon ser vi en underbuksekledd Per Borten lempe staurbøra over til Kåre Willoch.

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste yngre konsertgjengere er sikkert fortrolige med begrepet stagediving. (Scenestup).  I korthet går stagediving ut på at artisten i yr glede over sin egen prestasjon kaster seg ut fra scenekanten og ned til fansen.  Fansen står klar og fanger opp artisten i utstrakte armer.  Hvor det blir av artisten etterpå vet jeg ikke, men mest sannsynlig blir han revet i fillebiter av glupske souvernirjegere.

Det var det trønderske puddelorkesteret Stage Dolls som startet dette, og de første gangene gikk det ikke så bra. Stupingen (the dive) kom helt overraskende på fansen, som forkrekket rygget unna da helten kom susende gjennom lufta.  Hjernerystelse og benbrudd ble resultatet.  Etter hvert gikk det bedre og enkelte ble så overmodige at de stupte med instrumentene sine også.  Da gikk det verst utover fansen, med flerrede kinn og utslåtte øyne osv. som resultet.

‘

Den som hittil har begått det mest spektakulære scenestupet med instrument er den populære svenske hakkespett-trekkspilleren Roland Cedermark.  Da han i et anfall av overmot tok springfart og kastet seg ut gikk det helt galt. Fansen sprang for livet og Roland måtte kjøpe seg nytt trekkspill, nytt gebiss pluss at en del andre kroppdelser måtte repareres.

En annen gang kommer det kanskje andre forklaringer fra musikkens verden.

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

….men for all del MAT meg.

Den skabbete kjøteren hadde for gud vet vilken gang satt seg ned i smuget mellom kebabsjappa og pizzasjappa i Plakaen og inntatt sin meste bedene positur.   Alt han ønsket seg var en eier som brydde seg litt om ham.  Han var så inderlig LEI av å være en herreløs og skabbet kjøter.

Neste gang kommer det kanskje et spennende innlegg om en gullfisk!

Vurdert til: av 44 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

Det store juletreet var flyttet inn i treningssalen, og de ansattes juletrefest var i full gang. Det krydde av unger som sprang hit og dit med frydefulle rop. Johnny satt i siderommet, og skulle være julenisse, av alle ting. Han skjønte ikke at han hadde gått med på det selv heller. Julenisse! Han måtte nesten flire.

Nå var det gang rundt juletreet og lyden av ”Enebærbusk-busk” nådde inn til den ventende julenissen. En av de yngste terapeutene hjalp ham på med utstyret, og bandt en solid pute foran på den innhule skikkelsen. Maska var en gammel pappmodell med pålimt kreppapirlue. Pappen hadde begynt å smuldre, det klødde i nesa, og Johnny merket at et av hans ”berømte” nys var underveis. - Nå er det din tur, sa terapeuten og rakte ham striesekken med godteposene. Johnny svettet allerede og måtte knipe seg kraftig i nesa gjennom pappmaska for å undertrykke et nys.

Så ble døra inn til treningssalen slått opp på vidt gap og nissen Johnny gikk inn. Det ble helt stille i rommet et øyeblikk, men så var en liten tass som ropte Nissen! Nissen! Dermed stormet hele skokken fram og begynte å mase etter gaver. De dro ham i den tynne nissefrakken, ropte og lo. I det samme første pose skulle deles ut til ei lita, bekjeden jente på fire-fem år, eksploderte hele nissen i et voldsomt nys, og Johnny merket at maska ble fylt opp med snørr og sikkel på innsida. Den lille jenta rygget skrekkslagen tilbake og sprang illskrikende til mamma, mens de andre ungene lo og skrålte: Nysenisse! Nysenisse!

Johhny var nå helt blindet av svette, tårer og snørr bak maska, men gjenopptok tappert gaveutdelingsjobben. Det gikk egentlig veldig greit. De fremmelige ungene grafset til seg posene selv.

.

Imens merket Johnny at et nytt nys i mesterklassen var klar til detonering, og der braket det løs. Den skrøpelige maska bulte av lufttrykket, og denne gangen piplet go’sakene ut av alle kroppsåpningene i maska.  Dette uappetittlige synet fikk selv de mest forherdede jævelungene til å rygge tilbake.

Den unge terapeuten kom til unnsetning. - Nå må nissen videre, sa hun til de nærmeste og geleidet Johnny ut av salen. I det samme døra gled igjen skrallet tidenes kraftigste nissenys inn i salen til allmenn jubel.

.

Utdrag fra en aldri avsluttet serie om Helga og Johnny

Vurdert til: av 60 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende